EUs forordning om emballasjeavfall

EUs nye emballasjeforordning: et vendepunkt for emballasje

EUs forordning om emballasje og emballasjeavfall (PPWR) ble vedtatt tidlig i 2025, og signaliserer en trinnvis endring i sirkulariteten for emballasje over hele Europa.

Dette er den mest transformative lovgivningen på flere tiår; utviklet for å fremme sirkulærøkonomi med fokus på resirkulering, gjenbruk og bærekraftig innovasjon.

Men hva betyr dette for bedrifter, beslutningstakere og forbrukere?

Et øyeblikksbilde av dagens situasjon

For å forstå betydningen av emballasjeforordningen hjelper det å først se på det eksisterende rammeverket:

• Direktivet om emballasje og emballasjeavfall (PPWD): Emballasjedirektivet trådte i kraft i 1994, og innførte mål om gjenvinning av emballasjeavfall, men overlot mye av implementeringen til de enkelte medlemslandene.
• Direktivet om engangsartikler av plast (SUP): Fokuserer på å håndtere avfall fra engangsartikler av plast, og har fastsatt spesifikke reduksjonsmål og mandater for drikkeflasker av plast.

Emballasjeforordningen bygger på disse fundamentene samtidig som den tar for seg hull i regelverket og hever kravene til sirkularitet. Den erstatter emballasjedirektivet fullstendig og innfører harmoniserte regler på tvers av alle EUs medlemsland.

Hva er forordningen om emballasje og emballasjeavfall (PPWR)?

Emballasjeforordningen er en bindende forordning som erstatter emballasjedirektivet og reviderer reglene for emballasje og avfall i hele EU. I motsetning til direktiver, som krever at medlemslandene utarbeider egne lover for å nå målene, har forordninger direkte og samme virkning i alle land.

PPWR er en videreutvikling av EUs direktiv om emballasje og emballasjeavfall (PPWD) som ble innført i 1994. Over tid ble direktivet utdatert etter hvert som avfallsmengdene økte, men også fordi fragmenterte nasjonale regler skapte hindringer for varemerker og produsenter.

Emballasjedirektivet ble revurdert som følge av EUs grønne vekststrategi i 2020, noe som førte til utarbeidelsen av emballasjeforordningen. Som Bilyana Ignatova sier: «Emballasjeforordningen er et resultat av den forrige epoken med den grønne vekststrategien, og den signaliserer skiftet fra et tidligere mandat til et nytt mandat.»

I motsetning til direktiver, som setter mål og lar medlemslandene selv bestemme hvordan de skal oppfylle dem, kan forordninger som emballasjeforordningen håndheves direkte i alle EU-land. Dette sikrer konsekvent implementering og fremskynder overgangen til sirkularitet. 

Selv om emballasjeforordningen bygger på SUP-direktivet, er den ikke en erstatning. SUP-direktivet fortsetter å være en «lex specialis», en spesiell lov som går foran generelle bestemmelser i sitt virkeområde. Målene forblir uendret selv om emballasjeforordningen integrerer SUP-direktivets mål for resirkulert innhold i drikkeflasker av plast og tilsvarende rapporteringsforpliktelser.

Viktige endringer i emballasjeforordningen

Mål for separat innsamling og retursystemer for drikkevarebeholdere

Emballasjeforordningen bygger på eksisterende mål for separat innsamling av drikkevarebeholdere. Den inkluderer 90%-målet for drikkevareflasker av plast innen 2029, og utvider dette til også å gjelde drikkevarebokser av metall. Den krever at det innføres innleveringssystemer (DRS) som en viktig mekanisme for å oppnå disse målene, og understreker effektiviteten av disse når det gjelder å oppnå en høy innsamlingsgrad.

I tillegg skisserer forordningen minimumskrav til innleveringssystemer, som uavhengige systemoperatører, tydelig merking og reinvestering av inntektene i holdningskampanjer. Dette sikrer at disse systemene ikke bare er effektive, men også tilgjengelige og forbrukervennlige.

Utvidede mål for resirkulering

Emballasjeforordningen stiller ambisiøse krav om at all emballasje skal være utformet for å kunne resirkuleres, og krever at minst 70% skal være resirkulerbart for å tillates på EU-markedet fra 2030 og fremover. Dette vil kreve forbedringer i infrastrukturen for innsamling, sortering og resirkulering.

Krav om resirkulert innhold

Innen 2030 må plastemballasje inneholde 10–35% resirkulert innhold, med strengere mål om opptil 65% innen 2040. Disse kravene er viktige for plastverdikjeden og driver frem innovasjon innen økodesign og avansert resirkuleringsteknologi, som avansert mekanisk resirkulering (AMR) og kjemisk resirkulering.

Krav om gjenbrukbar emballasje

For første gang innfører EU spesielle krav om gjenbrukbar emballasje. Under emballasjeforordningen vil forhandlere bli pålagt å tilby en prosentandel av drikkevarene i gjenbrukbare formater, og gatekjøkken må tilby gjenbrukbare kopper og beholdere. Dette markerer et skifte innen forbrukeratferd og emballasjesystemer.

Sekundærlovgivning

Selv om emballasjeforordningen setter overordnede mål, vil mange viktige krav måtte utarbeides gjennom sekundærlovgivning. Denne vil angi de detaljerte reglene eller tekniske spesifikasjonene som kreves for å implementere eller håndheve primærlovgivningen på en effektiv måte. Disse tekniske tiltakene vil ha en viktig rolle i å definere detaljer i implementeringen for bedrifter og avfallshåndteringssystemer.

Kjente utfordringer

Det blir ikke enkelt å tilpasse seg emballasjeforordningen. Dette er de største hindringene:

• Investering i infrastruktur: Mange regioner mangler de nødvendige innsamlings- og sorteringssystemene som må til for å oppfylle de nye standardene. En skalering av innleveringssystemer (DRS) og sortering av blandet avfall vil være avgjørende.
• Økonomisk levedyktighet: Det vil påløpe kostnader når mål om resirkulert innhold og gjenbruksmandater skal oppfylles. Politiske tiltak som miljøavgifter vil være avgjørende for å balansere disse utgiftene og stimulere til innovasjon.
• Samarbeid i hele verdikjeden: Produsenter, resirkuleringsbedrifter og operatører innen avfallshåndtering må samarbeide for å samkjøre innsatsen og oppnå suksess.
• Internasjonalt omfang og like vilkår: Markedet og økonomien i Europa er ikke isolert fra omverdenen. For å sikre rettferdig konkurranse og bærekraft må reglene i emballasjeforordningen gjelde på samme måte for importert emballasje.

Tidslinje for innføring av krav

Emballasjeforordningen er allerede gjeldende i EU, og de fleste bestemmelsene trer i kraft i andre halvdel av 2026. Norge har per november 2026 ikke ratifisert forordningen, men har blitt gitt et unntak for panteordning frem til 2035, og Miljødirektoratet la i september 2026 frem sitt forslag til hvordan forordningen skal gjennomføres. Bedriftene som importerer eller eksporterer til EU må imidlertid begynne å forberede seg nå for å oppfylle disse målene og tilpasse seg kommende tekniske forskrifter.

Globale konsekvenser av emballasjeforordningen

Emballasjeforordningen setter en internasjonal standard for sirkularitet innen emballasje, også utenfor Europa. Ambisjonsnivået og de harmoniserte reglene danner et utgangspunkt for andre regioner og kan påvirke globale forhandlinger, for eksempel den globale plastavtalen.

Gjøre utfordringer om til muligheter

Emballasjeforordningen er ikke bare i tråd med den økende etterspørselen etter bærekraftige produkter i markedet og blant forbrukerne – den er også en katalysator for innovasjon som presser bransjene til å utvikle nye løsninger og teknologier. For TOMRA er dette en mulighet til å gå foran med et godt eksempel. Ved å tilby banebrytende løsninger som avansert innsamlings- og sorteringsteknologi bidrar vi til dette transformative skiftet og former en mer ressurseffektiv fremtid.